NOEN ORD TIL DERE SOM VAR MED I RETTSSAKEN

Det har egentlig ikke gått opp for meg før nå, og jeg er sint, fortvilet og føler på en urettferdighet som gjør meg kvalm. Følelsen kjenner jeg i halsen. Den gjør meg rastløs, og jeg vil skrike og rope. Så jeg skal forsøke å sette mine ord i perspektiv. Skal det gå an å juge seg fra å utsette noen for incestovergrep over en periode på 7 år? Skal et menneske som har gjort det verste man kan gjøre mot noen andre leve akkurat som deg og meg? Skal det gå an å ikke få en eneste konsekvens eller en sanksjon for at man har ødelagt et annet menneske sitt liv? Fordi det er virkelig ingen selvfølge at det går bra. Jeg har stått på kanten av stupet mer enn jeg kan telle på hender og føtter. Og jeg har jobbet bein hardt hver eneste dag, noe jeg enda gjør. 

Jeg ønsker å si noen ord til dere som var i rettssaken. Jeg ønsker å stille dere noen spørsmål. Fordi jeg klarer ikke å forstå at noen mennesker lyver for å sette en overgrepsmann som har utsatt et barn for mange hundre kanskje tusen voldtekter fri. Dere som gjør dette - jeg håper dere sover dårlig om natten. At samvittigheten på et eller annet tidspunkt slår i deg. En ting er det moralske ved det, men noe annet er at det faktisk er straffbart. Du velger å være kriminell for å beskytte en person som har voldtatt et barn. Er det dette du også har tenkt til å lære dine barn? Hva sier dette om våre verdier og holdninger. Jo, det du har vært med på å si er at det er greit å voldta barn. Incestovergrep er ikke noe å ta på alvor. Eller du syntes kanskje ikke det er greit (fordi det er det som er politisk korrekt å si), men du vil ikke se at noen faktisk gjør det, og du vil heller ikke at de skal stå til ansvar for det de har gjort. Med disse handlingene så håper jeg du er klar over at du er med på å retraumatisere en som har vært utsatt for incestovergrep. Du er med på å utsette offeret for en enda større belastning. Hva gjør du den dagen det er noen i din familie? Din venninne? Kanskje til og med ditt barn? Eller verst tenkelige - at personen du har løyet for å få fri gjør dette igjen? La meg si deg en ting at man ser det ikke før man tror det. Og jeg skal også lære deg en annen ting at barn, de lyver seg ut av trøbbel - ikke inn i trøbbel. Jeg risikerte hele familien i det valget jeg tok om å tørre å fortelle. Jeg gjorde det største et menneske i min situasjon kan gjøre, og at sånne som deg bryter det ned, ikke forstår alvoret, ser eller forstår er umenneskelig. Istedenfor å heie på et menneske, et menneske som ikke ville leve mer, ikke så mening med noe - velger du å prøve å knuse enda hardere? 

Jeg klarer ikke å fatte at unge voksne, som lever likt i det samme samfunnet som meg tar valg som dette. Hvordan klarer man å sitte foran et menneske som er helt ødelagt og lyve for en overgrepsmann når du ikke aner hva som er sant og ikke? Er det ikke da bedre å faktisk anerkjenne og erkjenne at du faktisk ikke vet? Tror du verden er så fantastisk at de som voldtar både barn og andre forteller deg om det? Tror du innerst inne at jeg hadde vært i psykisk helsevern siden jeg var 12 år gammel hvis dette ikke var sant? Tror du jeg hadde løyet om å ha blitt utsatt for incestovergrep? Når det ironiske her er at det er du selv som har sittet på en stol i tingretten - og VET at du har løyet. Jeg hadde stilt meg spørsmålet ''hvorfor var jeg nødt til å lyve hvis dette ikke er sant?''. Jeg håper det ligger en underliggende tvil i deg hver eneste dag.

Jeg ønsker bare å si tusen takk til dere. Tusen takk for at dere viste meg at verden kunne være enda mer jævlig enn hva jeg i utgangspunktet trodde. Jeg var faktisk så naiv å trodde at incestofre et eller annet sted fikk rettferdighet. Uten deres løgner hadde jeg aldri kjempet så hardt som jeg gjør nå. Både for å gi incestofre et ansikt, men også for at ting må endres. Jeg kommer aldri til å gi meg. Jeg kommer til å skrike høyere, og høyere om incestovergrep - fordi sammen er vi større enn dere (og tro meg, vi er mange). For hver eneste person som prøver å bane vei, så skal jeg forsvare de også.
Og til dere andre; vi må tro, se og spørre!